Klimasøksmål 2016 – Til sak for en bærekraftig fremtid

Skrevet av Mina Haugen og Kristine Skorpen  

Menneskeskapte klimaendringer er et evig brennhett tema, og det blir stadig mer aktuelt etter hvert som flere begynner å merke effektene av høyere temperaturer og stigende havnivåer. Mange opplever at tiden er i ferd med å renne ut, og at man ikke lenger kan vente på at myndighetene iverksetter tiltak for å bremse den globale oppvarmingen. Flere organisasjoner og privatpersoner har derfor valgt å gå rettens vei, og saksøkt sine egne myndigheter for brudd på nasjonale og internasjonale miljøforpliktelser. Vi har sett det skje i Nederland, hvor over 900 mennesker saksøkte staten for manglende klimahandlinger. I USA har ungdomsorganisasjonen «Our Children’s future» gått til søksmål mot Obama-administrasjonen for brudd på landets miljøforpliktelser etter den amerikanske Grunnloven. Borgerne har sakte men sikkert begynt å ta saken i egne hender, og mener at myndighetene i større grad må svare for manglende tiltak i kampen for en grønnere klode.

 

Nå står Norge for tur. Den 18. oktober i år gikk Greenpeace og Natur og Ungdom til sak mot den norske stat for brudd på Grunnloven § 112. Målet er å få Olje- og energidepartementets nylige vedtak om å gi 13 selskaper utvinningstillatelser for petroleum (olje og gass) kjent ugyldig. Dersom søksmålet vinner frem, vil det bli det det største inngrepet domstolene har gjort i myndighetsutøvelsen siden andre verdenskrig.

Illustrasjon: Morten Borge

 

Selv om det er Greenpeace og Natur og Ungdom som står som saksøkere, så er de ikke alene om søksmålet. Begge organisasjonene er tilknyttet Foreningen Grunnloven § 112. Formålet til foreningen er å være et nav for formidling og operasjonalisering av Grunnlovens miljøparagraf, samtidig som de vil være en arena for faglig diskusjon i krysningspunktet mellom klimaaktivisme og juss. Foreningen er en bred koalisjon av flere ulike miljøorganisasjoner og enkeltpersoner som kaller seg arbeidsgruppa for Klimasøksmål Arktis, og som jobber med å spre info om og samle inn midler til søksmålet. I tillegg til Greenpeace og Natur og Ungdom er organisasjonene Spire, Concerned Students Norway, Concerned Artists Norway, Forfatternes klimaaksjon § 112 og Besteforeldrenes klimaaksjon tilknyttet Foreningen.

 

Injuria har pratet med nestleder Foreningen Grunnloven § 112,Mari Seilskjær. Hun er utdannet jurist fra Universitetet i Oslo, og hun jobber til daglig i NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere). Hun skrev masteroppgave om klimalovgivning og var med på å stifte Foreningen § 112.

 

Grunnlaget for søksmålet er at Staten v/Olje og energidepartementet har åpnet for oljeboring i Barentshavet. Hva er det med dette vedtaket som gjorde at dere valgte å gå til søksmål mot den norske stat?

– Klimavitenskapen blir klarere og klarere på at det er på høy tid å legge om kursen. Det er bred enighet blant klimaforskere om at det meste av oljen som er oppdaget, må bli liggende i bakken dersom vi skal nå togradersmålet. I Paris-avtalen er dette til og med skjerpet til et mål om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, dvs. at enda mindre kan slippes ut. Dette er første gang på over 20 år at Norge åpner for oljeutvinning i helt nye områder. Det er snakk om et langsiktig prosjekt med omfattende oljeutvinning fra 2030 og mange tiår frem i tid. 23. konsesjonsrunde vil altså medføre svært store utslipp i lang tid fremover, i en periode hvor vi må legge om til andre energikilder enn de fossile.

 

Grunnlaget for søksmålet er Grunnloven § 112, den såkalte miljøparagrafen. Av bestemmelses første ledd framgår det at «enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og en natur der produksjonsevne og mangfold bevares». Videre følger det av bestemmelsen at «naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Av paragrafens siste ledd følger det også at «statens myndigheter skal tiltak for å gjennomføre disse grunnsetningene».

 

Oppsummert følger det dermed av paragrafen at myndighetene har en plikt til å sikre bærekraftig natur miljø for statens borgere. Paragrafen ble revidert og skjerpet i forbindelse med Grunnlovsendringene i 2014, og er nå plassert som en av de sentrale menneskerettighetene i loven.

 

Grunnlovens § 112 har aldri blitt prøvd for domstolen før. Er det en paragraf som egner seg godt for rettslig prøving?

 

– Grunnlovsbestemmelser går foran ordinær lov og forvaltningsvedtak, og det er derfor helt vesentlig å finne ut mer om hva miljøparagrafen innebærer og hvilken grense den oppstiller. Det er relativt få rettskilder som gir anvisning på det nærmere innholdet i bestemmelsen, men ordlyden gir borgere rett til en viss miljøkvalitet, rett til informasjon om miljøforhold og pålegger staten en aktiv handlingsplikt. Bestemmelsen er nylig skjerpet, og bakgrunnen for det var nettopp å klargjøre at Grunnloven § 112 er en rettslig forpliktende bestemmelse. Koblet med en klimavitenskap som klart sier at bruken av fossile ressurser må begrenses kraftig om vi skal unngå ødeleggende global oppvarming, og en saksbehandling som ikke har vurdert klimakonsekvensene av den planlagte oljeboringen, ser vi fram til å få domstolenes vurdering av om tildelingene er grunnlovsmessige.

 

Det er lagt ned mye arbeid og ressurser i forberedelsene til dette søksmålet. Kan du fortelle om prosessen frem til stevningen ble sendt til tingretten i Oktober?

 

-Det hele startet på et seminar under Klimafestivalen § 112 for et par år siden. Folk fra miljøbevegelsen, klimavitere og jurister deltok på en workshop under festivalen, og diskuterte om muligheten for et klimasøksmål mot staten. Vi fant ut at vi burde forfølge denne ideen, så vi begynte å møtes med jevne mellomrom for å diskutere videre. Det ledet til at vi satte i gang det som nå har blitt Klimasøksmål Arktis.

 

– I en så stor og prinsipiell sak som dette, blir det nok nødvendig å ta den til øverste instans. Vi er derfor forberedt på å ta saken helt til Høyesterett. Skal det være noe poeng med søksmålet, må det gjøres ordentlig. Vi har derfor brukt mye tid på å skaffe ressurser til god advokatbistand. Vi har også satt sammen et juridisk råd med tunge fagpersoner, som har gitt sine innspill til hvordan vi bør gå fram og hvordan den juridiske argumentasjonen bør legges opp. Rådet har blitt ledet av Pål W. Lorentzen (red: Høyesterettsadvokat fra Bergen).

 

-Vi har også jobbet mye med de ikke-juridiske sidene av søksmålet. Det er helt sentralt for oss at søksmålet er et breddeinitiativ, og minst like viktig som den rent rettslige aspektene ved en rettssak, er det at søksmålet bidrar til å skape engasjement og oppmerksomhet rundt klimasaken og norsk oljepolitikk. Vi opplever mye velvilje fra flere kanter. En folkefinansieringskampanje nå i høst samlet inn 500 000 kroner på en drøy måned. Det synes vi selvfølgelig er svært positivt.

 

I stevningen som er sendt til Oslo tingrett nevnes Paris-avtalen flere ganger. Hvilken innflytelse har denne avtalen i søksmålet, med tanke på at det er en folkerettslig?

– I rettssaken vil Paris-avtalen ha størst betydning som bevis. Avtalen viser en etablert enighet om hva som er den globale klimatilstanden og hvor mye utslipp må begrenses hvis vi skal kunne bevare et levelig klima. Det at Norge har signert og ratifisert avtalen gir uttrykk for at vi har sluttet oss til avtalens definisjoner av hva et levelig klimaer. Dette kan ha betydning for hvordan retten vurderer klimasøksmålet.

 

Flere land opplever å bli saksøkt av innbyggerne på grunn av brudd på miljøforpliktelser. Kan dette ha innvirkning på utfallet av saken i tingretten?

– Rettslig sett har andre nasjonale søksmål liten betydning i en rettsak om den norske Grunnloven. Domstolen kommer til å vurdere søksmålet på samme måte som andre rettslige spørsmål, tolke lovbestemmelsen og ta stilling til den konkrete saken den står ovenfor. Klimakampen har så langt blitt ført mer i den politiske enn den rettslige sfæren, men nå tar stadig flere i bruk juridiske virkemidler i klimaarbeidet. Et annet poeng er at vi befinner oss i en fase hvor stadig flere får øynene opp for klimautfordringene kloden står overfor. Det skjer en mental modningsprosess hos mange, noe som også vil kunne ha betydning for hvordan saken vurderes rettslig.

 

Så, hva er planen fremover?

-Staten har fått frist til 14. desember for å presentere sitt syn på saken. Før den tid vet vi ikke hvilke av anførslene våre de kommer til å imøtegå, og det blir veldig spennende å se hva de har å si. Svaret fra dem har betydning for hvor omfattende rettssaken blir. Uavhengig av utfallet, kommer vi få uttalelser i domspremissene om hvordan Grunnlovens § 112 skal forstås og tolkes. Og som sagt er vi forberedt på at saken kommer til å gå videre helt til Høyesterett. Selve rettssaken mellom Greenpeace og NU og staten v/Olje- og Energidepartementet vil nok ikke bli avholdt før et godt stykke ut i 2017. Saken er likevel som nevnt ikke den første av sitt slag i verden, og det norske klimasøksmålet har fått stor internasjonal oppmerksomhet. Det kan se ut som tiden er moden for at domstolene kommer på banen i kampen for en grønn og bærekraftig verden. Tilnærmet all klimaforskning sier at tiden er i ferd med å renne ut dersom den globale temperaturøkningen ikke skal overskride halvannengradersmålet i Paris-avtalen. Etterhvert som stadig flere kjenner klimaendringene på kroppen, samtidig som det ikke ser ut til at verdens folkevalgte myndigheter er i stand til å gjennomføre tilstrekkelige tiltak mot forurensing, karbongassutslipp og avskoging, kan inngrep fra domstolene bli nødvendige for å redde verdens klima. Det er ingen tvil om at den dømmende makt kan bli bevisst på dens rolle i kampen mot klimaendringen, og det er ikke utenkelig at veien til en grønnere fremtid går gjennom en rettssal.

 

Du kan lese mer om klimasøksmålet på klimasøksmål.no, hvor også stevningen i saken er lagt ut.

 

 

 

Dragefjellets voktere

Skrevet av: Henriette Havnå

 

 

I skrivende stund er det ikke lenge siden sesong to av dokumentarserien «Planet Earth» premierte. Konseptet er like enkelt som det er genialt: Levende bilder av de vakreste kriker og kroker kloden vår har å by på, akkompagnert av den silkemyke stemmen til Sir David Attenborough. Programmet gir et unikt innblikk i et vidt spekter av ulike økosystem, der alt i fra polene til regnskogene til ørkenene har blitt presentert. Likevel er det ett økosystem som ikke har blitt dokumentert; et nærmest mytisk sted der bare de aller heldigste blant oss har satt sine føtter.

Dragefjellet glimrer med sitt fravær.

Attenborough har enda til gode å snike seg rundt på Dragefjellet og observere jusstudentene i sitt rette element. Omgitt av stillaser, kaffekopper og avsindig mange trapper bedriver disse svært lite kamerasky skapningene sine rutinemessige, akademiske aktiviteter, hver eneste dag, helst helt uforstyrret. Det er på høy tid å finne frem safarihatten og kikkerten, gjemme seg i lovboksen og ta et dypdykk i hvilket atferdsmønster som er fremtredende for den jevne jusstudent.

Det første man kan observere er at jusstudentene er avanserte flokkdyr, og flokkdyr ligner gjerne veldig på hverandre. Flokkdyr ligner faktisk som regel så mye på hverandre at det ikke er noen tvil om at de er i samme flokk. Dette kan absolutt sies å være tilfellet for jusstudenter, og det er derfor lett å skille ut de som ikke hører hjemme på jussen. Både frekvens og intensitet på forekomst av slengbukser, Kånken og runde briller er betydelig lavere på de andre fakultetene. Man ser for eksempel at psykologistudentene som har forelesninger på Dragefjellet for tiden så definitivt bare er på besøk her. I det sekundet forelesningen er ferdig beiner de avgårde mot eget territorium mens de kikker livredd rundt seg, fordi de vet at å innta lesesalen her er en farlig affære. Hvorfor er de andre flokkene så skeptiske til stud. jur.?

 

Det er ikke bare når vi får besøk at vi blir sett rart på. Da jeg — studiosa juris — forvillet meg inn på Det Akademiske Kvarter for å ta en øl før ferden gikk hjemover en sen fredagskveld, ble jeg sittende ved et bord med en bøling studenter av ymse slag. Stemningen var god helt til jeg ble spurt om hva jeg studerte. «Ehm, juss.»

 

Note to self: Ikke si sånt. Finn opp en falsk identitet neste gang.

 

Etter at jussbomben smalt, Satans mor var glemt og Satans bror var et faktum, bredte det seg en sur eim av svovel ut fra Kvarteret og la seg over hele kvartalet. Det var på tide å vende snuten hjemover, det forstod til og med jeg. Er vi virkelig så ille?

 

Mange mener nemlig mye om jusstudenter. Stereotypiene går ut på at vi er arrogante jævler med dyre klær som har råd til å spise avokado til frokost, lunsj og middag .Det kan stemme at en del jusstudenter drar på lesesalen bare for å vise ansikt, at de er bedre kledd enn røkla og over gjennomsnittlig glade i importert, overpriset steinfrukt som alltid må fotodokumenteres. Likevel er ikke alle sånn, og dessverre er det mange som holder seg til å tro på disse fordommene i stedet for å diskutere situasjonen med en jusstudent over en asjett rugsprø.

 

Én ting vi absolutt tar selvkritikk for er at vi tar oss godt til rette. Jeg hadde ikke mange ukene med jussutdanning på baken Da jeg fant ut at det var En god idé å invadere HF etter å ha kommet til fulle lesesaler på Dragefjellet. Den idéen har absolutt noen andre hatt før meg. I tillegg var jeg dum nok til å veive med det svarte tøynettet der det så eksplisitt står hvor jeg hører til. Jeg ble nok en gang gjenstand for beskuelse, men det var ikke et like ille tilfelle som når noen mister en penn i gulvet på lesesalen på jussen. Blikkene fra de andre skuffer aldri; de kunne skremt fanden på flatmark og opp samtlige trappetrinn før Lovstafett-folket rekker å si «melkesyre».

 

Illustrasjon: Morten Borge

 

Etter å ha lusket rundt i dette uutforskede territoriet vårt en hel dag ville Attenborough sannsynligvis konkludert med at studiosus og studiosa juris er smertelig klare over ryktet sitt, men at de heller ikke har tenkt til å gjøre noe med det. Jusstudenter og drager har kanskje det til felles, at de registrerer hvordan folk først er nysgjerrige, men for så å legge beina på nakken om de kommer for nær. Jeg tror både de fleste jusstudenter og drager egentlig synes at dette er helt greit. Hvor sant dette er, er selvfølgelig åpent for debatt, slik som alt annet. Jeg tror likevel at selv i en alder av nitti ville nok Attenborough også lagt beina på nakken for å slippe unna flokkdyret stud. jur. — Dragefjellets voktere.