Har du kappet det som kappes kan?

Skrevet av: Henriette Havnå

Nå som jeg er noen måneder inn i jusstudiet innser jeg hvor bratt læringskurven har vært siden det beryktede Exfac-kurset; der jeg stresset altfor mye og likevel ikke fikk til noe, nettopp fordi jeg ikke kunne noe som helst.

En stund før eksamen i forvaltningsrett I kikket jeg på øvingsoppgaven jeg skrev i Exfac i september. Jeg gryntet så kraftig da jeg så strukturen at appelsinjuicen presset seg opp i nesegangene. Gjennom tårer og fruktkjøtt begynte jeg å lese.

Det var fotnoter og gjenfortelling av alskens unødvendig faktastoff; det var synsing, ubegrunnede påstander og spekulering i faktum. Det mest synlige var likevel at jeg hadde skrevet det ene lange avsnittet etter det andre; feite blokker av noen tekststykker som tok for seg alt mellom himmel og jord fordi jeg mente de innholdsmessig hørte sammen. Flauere lesning har jeg aldri vært borti, enda jeg en gang i tiden tvang meg gjennom samtlige bøker i serien om Anastasia Steele og Christian Grey.

13902747_1285519461459365_1142452396119217403_nJeg hadde aldri trodd man kunne få noe tilsvarende fylleangst i forbindelse med å skrive praktikum. Tankeprosessen hadde noen likehetstrekk med den man har etter å ha gått på en real smell på Kick-off sammen med en haug eldre studenter og åtte kopper punsj med enda en god del attåt. Jeg gikk fra «det har ikke skjedd hvis jeg ikke husker det» til «IKKE SI AT DENNE LIGGER UTE PÅ KARK!?» til «slapp av, det er bare Exfac» til «jeg skal kjempe med nebb og klør for å sørge for at ingen sjel leser denne oppgaven igjen».

Med andre ord; litt sånn du har det når du vet at flere av Facebook-vennene dine har bilder av alle de unevnelige tingene du gjorde en fuktig kveld på byen — og bursdagen din er om en uke. Du vet, sånn som Peder Ås føler seg hver gang noen har håndfaste bevis for at han smuglet amfetamin over landegrenser i fylla, og Marte Kirkerud bestemmer seg for å være morsom og sladrer til purken. Litt sånn.

Etter å ha lest oppgaven og praktikumsangsten meldte sin ankomst, følte jeg på at jeg aldri ville skrive praktikum igjen. Etter den øvingsoppgaven var jeg så usikker på mine egne evner at jeg ikke ville risikere å la lignende makkverk ligge på Kark til spott og spe. Jeg hørte fakultetet hviske «synd for deg» mykt i øret mitt før det smalt til med ny, ukentlig arbeidsgruppesoppgave.

Skal man være her er det bare å bite tennene sammen. Det går ikke an å sitte og kaldsvette fordi man er redd for å skrive praktikum etter at man dreit seg ut første gangen. Det er samme opplegg som når man drar med seg deler av stakittgjerdet inn i garasjen etter første kjøretime med fattern og man lover at man aldri skal sette seg bak rattet mer. Man blir heldigvis flinkere. Selv med slak læringskurve er man uansett ikke like udugelig i januar som man var i september.

Vi lærer jo tross alt en god del om hvordan dette skal gjøres. Det viktigste knepet man lærer i begynnelsen av det første jussfaget er å formulere seg kort og presist. Man skal ikke preke masse unødvendig fjas i en slik oppgave. Det er som rånerne på Notodden sier i VGTV-serien «Norges Beste Fest»: Har du kappet det som kappes kan?

Det virker som universitetet har satt ordgrensen så lavt for førsteklassingene nettopp for at vi skal terpe på dette. Vi skal drøfte i det vide og det brede med tusen ord til rådighet. Den evige kampen mot ordgrensen gjør at jeg til slutt kapper vekk brorparten av de kule jussordene jeg har flettet inn for å høres smart ut.

Det er ikke bare formuleringer som må kappes vekk; avsnittene må kappes opp. Dette har vel de fleste fått kommentarer på. Du tror du har kappet nok, men får kommentarer fra medstudenter som mener du skal kappe avsnittene til månen og tilbake helt til oppgaven ser ut som en handleliste.

Noen ganger er man enig i kommentarene man får; andre ganger klin uenig. Likevel er vel Kark det eneste stedet hvor man faktisk ønsker seg kritiske og konstruktive kommentarer på det man skriver. Legger man ut noe på Instagram vil man helst ha seg frabedt innspill om hva man kunne gjort bedre.

På sosiale medier blir jeg glad for koselige, intetsigende kommentarer. Får jeg derimot koselige, intetsigende kommentarer på Kark, er det eneste jeg sitter igjen med et inntrykk av at medstudentene mine prøver å sabotere hele karrieren min.

Det er riktignok stor forskjell på Kark og vanlige sosiale medier, men i visse tilfeller føler jeg meg like upopulær på begge plattformene. Noen ganger, når alle innleveringene har kommet inn, seg jeg at oppgaven min er den eneste som ikke har fått kommentarer enda. Jeg tar meg selv i å tenke at jeg klarer meg fint uten stor respons på innlegg andre steder, men å få kommentarer på Kark kan da ikke være så himla vanskelig?

Kommenteringssystemet er noe det er lett å ha blandede følelser for. Selv om det var skummelt å skrive oppgave i starten, synes jeg at kommentering på en annen side alltid er like nervepirrende. Sier jeg noe feil? Tenk om gruppeleder er helt uenig? Jeg har jo på ingen måte det kunnskapsmessige grunnlaget for å slakte oppgavene til mine medstudenter.

Fylleangst, praktikumsangst — ja, til og med kommenteringsangst — er vel noe de fleste jusstudenter kommer til å oppleve minst én gang i løpet av de fem årene vi tilbringer på fakultetet. Likevel kommer man seg igjennom det, sett at man ikke kombinerer praktikumsskriving eller kommentering med fyll. Det kan fort bli litt verre, spesielt hvis du allerede er farlig nærme fraværsgrensen. Se bare for deg å våkne dagen derpå å finne ut at du har kommentert oppgaver på Kark etter åtte kopper punsj og enda en god del attåt. Hvilket inntrykk medstudenten din sitter igjen med etter å ha lest kommentaren «uahsh ahor hååårnk?» er ikke godt å si. Det du mest sannsynlig har spurt om, er jo bare om han har kappet det som kappes kan.

Jusspust – Hvorfor trenger vi en kampanje?

Skrevet av Ida Victoria Rullestad

Høsten 2016 fikk Dragefjellet besøk av NRKs program Innafor. I sin utforming av programmet oppsøkte journalistene flere typisk prestisjetunge linjer for å finne ut hvordan miljøet og dynamikken er på nettopp slike steder. De ville undersøke vårt fakultet og vår hverdag.

Skjermbilde 2017-02-21 kl. 15.01.57NRK traff godt med timingen, for akkurat i denne perioden var JSU aktive med den mye roste kampanjen Jusspust, som skulle dempe det negative karakterfokuset som tidvis klinker til i korridorene på Dragefjellet. Hovedbudskapet i kampanjen er at jusstudenter må roe ned og trekke pusten. I de mange videosnuttene som ble publisert går jurister, advokater og professorer ut med følgende beskjed: Du får jobb selv om du ikke har toppkarakterer, så slapp av, og nyt studietiden.

Et deilig budskap.

Men hvorfor er slike kampanjer nødvendig her på jussen, og hvorfor ser vi ikke tilsvarende på andre fakulteter?

Jeg har en teori, jeg vet ikke om den stemmer, og jeg håper jeg tar feil. Jeg tror at kjernen i problemet er at litt for mange dyktige og gode studenter på Dragefjellet ikke tror på noe før det blir fortalt dem. Egne tanker og ideer har ikke nødvendigvis så stor verdi. Resultatet blir en gjeng engstelige mennesker som blindt følger flokken. Mange studenter er, etter mitt syn, usunt opptatte av hva som blir sagt, hvem som sa det og hvor mye vekt man skal gi det, alt etter personens «status» (var vedkommende «bare» en student, eller var det selveste kurslederen?). Auditorium 1 er til tider som et vepsebol, alle mann til tastaturet, for gud forby at man skulle gå glipp av et eneste ord. Jeg har hørt kursledere nærmest be forsamlingen om å slutte og skrive og heller lytte til de velvalgte avsluttende ordene de vil at vi skal få med oss. Så programmerte er vi altså til å helt ukritisk ta til oss alt som blir sagt, uten filter.

Jusspust treffer derfor svært godt som kampanje, nettopp på grunn av hvordan den er utformet. Dyktige jurister forteller oss at vi må roe ned, at det kommer til å gå bra uansett. Hvorfor kan vi bare tro på dette glade budskap når det blir fortalt til oss av autoriteter, tredd nedover hodet på oss som en sekk? Hvorfor kan vi ikke tenke disse tankene selv? Dersom vi studenter bare innretter oss etter det som blir fortalt og formidlet, heller enn å stoppe opp for å tenke selv og lytte til stemmen innenfra, lurer jeg på hvor lidenskapen og kjærligheten til faget skal oppstå fra.

Vi som studerer juss skal inn i respekterte stillinger, vi skal få makt og penger mellom hendene. Da holder det ikke å blindt la seg lede av det flokken gjør, og det andre forteller. Du skal foreta verdivurderinger en gang, avveie interesser mot hverandre, ta avgjørelser som preger liv. Da må du ha en moralsk kjerne. Du skal skinne gjennom som menneske i jobben du gjør som jurist. Verden brenner, og mer enn noen gang trengs de riktige hodene og hjertene på de rette stedene for å ta de vanskelige beslutningene. Så skru på hodet ditt, skru på hjertet. Du er ingen maskin – og det er din største styrke. Sitter du passiv og skriver ned det alle sier uten å tenke selv, kopierer kunnskap i blinde, og aldri tør noe annet i frykt for å stryke, da er det ingenting som skiller deg og en skrivemaskin.

Ikke vær en skrivemaskin. Vær en god og raus versjon av deg selv. Og aldri glem at det er vi som skaper miljøet på Dragefjellet, meg og deg, og ingen kampanje er viktigere enn den innsatsen vi studenter legger ned for å lage en god hverdag for hverandre. Dersom vi skal ta ned det trykket som til tider ligger i gangene på fakultetet, må vi først anerkjenne at alle har et ansvar for at de andre rundt oss skal ha det bra. Så hils og smil til de rundt deg. Dragefjellet er på det jevne et godt sted å være for de aller fleste. Men man skal ikke se bort fra at det kan oppstå et spesielt trykk her ute, som vi alle må prøve å utjevne med væremåten vår.

Og her kommer det jeg bryr meg mest om: Vi trenger ingen kampanje hvis vi bare møter hverandre med raushet og respekt. Karakterfokuset vil jevnes med jorden viss vi alle behandler hverandre godt. Opp fra asken vil noe nytt reise seg: Ny oksygen, frisk luft å puste fritt i. Et studiemiljø der fokuset er å lære, jobbe hardt og å ha det godt. Ikke fordi noen har sagt at det er riktig, men fordi det er det du ønsker selv.

 

 

Anmeldelse av Jusrevyen 2017 – #KRISE

Skrevet av: Julia Victoria Gerhardsen og Ingrid Schultz-Haudt
Foto: Jusrevyen

Vi tusler nedover trappene ved Det juridiske fakultet og blir møtt av ballonger og en haug med mennesker. Lydnivået er lystig og høyt, og det serveres fristende sushi og cava. Flere har pyntet seg, og det går rykter om at advokater fra Wikborg Rein har reservert første rad. Det er ikke tvil, vi er på premieren av årets jusrevy – #KRISE.

Vi kjenner oss alle igjen i at hverdagen består av små, store og irriterende kriser – som vi ikke helt vet hvordan vi skal håndtere- eller hvorfor de skjer med akkurat oss. Hvor mange hverdagskriser finnes det egentlig? Vel, jusrevyen tar de fleste på kornet. Hvis du klarer å sitte i salen uten å kjenne deg igjen i noen av krisene, da har du et liv vi alle ønsker.

Ingen av oss har tidligere sett jusrevyen. Vi hadde derfor ikke de største forventningene. Som Studvest skrev så tydelig i sin anmeldelse: Hvor morsomme kan egentlig jusstudenter være? Vel, svaret er klinkende klart: Jusstudenter er SPIK SPENNA morsomme!

jusrevy1

ffff
Første akt

Tre gutter og tre jenter kommer på scenen, spotlighten er fantastisk og sminken er on point. De synger og danser, og bandet oser av selvsikkerhet. Publikum er entusiastiske allerede to minutter inn i revyen. Vi titter på hverandre og utveksler bekreftende nikk – dette blir bra.

Vi er for øvrig enig med Studvest at #dopingkrise og latterliggjøring av narkomane kunne vært sløyfet. Det var heller ikke dette innslaget de fleste lo mest av. Imidlertid har selv «Torsdagkveld fra Nydalen» noe av det samme preget over sine sketsjer. Stian Karlsen var ikke så ulik Henrik Thodesen da han rullet inn på scenen iført rollerblades og grønn boblejakke, smal i blikket og med hes stemme.

Vi velger likevel ikke å henge oss opp i dette. Hva er vel en revy uten en sketsj som er noe «på kanten»? Fokuset vårt er heller på hvor imponerende skuespillerne er. At noen av disse velger en akademisk utdannelse fremfor en karriere innenfor underholdning, er nesten #krise i seg selv. Vi håper at disse elevene alltid kommer til å bedrive skuespill ved siden av karrieren.

#Ord delings krise blir favoritten i første akt. Mange i salen kjente seg godt igjen da Stian Karlsen tok opp et svært aktuelt tema – nemlig orddelingsfeil. Han vifter med en pekestokk mot Marianne som introduserer seg som “Mari Anne”. Så feil kan man faktisk ta, og sketsjen knekker videre med “orddelingarararararr”. Hvordan vil du skrive “surkål” eller “ananasringer”? Dette blir satt på spissen med tilhørende festlige bilder og kommentarer som “Ring, ring, det er ananas som ringer”. Som læreren med den totalt udefinerbare dialekten sa så fint selv; “det er bedre enn når ananasen biter”.

16388099_1303691223013814_386581968634943152_n

k

Andre akt

De beste krisene ble definitivt spart til slutt. Brølet stod i taket, publikum klappet og trampet i gulvet, krise etter krise. Vår favoritt er og blir #kriseklein med Nikolai Bjerke i spissen.

Se for deg Go’morgen yoghurt-reklamen om den personifiserte sulten. Nikolai Bjerke kommer ut på scenen iført grønn kondomdrakt til ompamusikk, overkroppen godt lent bakover og et fornøyd smil. Han setter seg ned ved siden av en åpenbart bakfull fyr, og utbryter: “det er jag som är Einar Kleinar! Och här kommer jag och kludrar med ditt humör!” Kombinasjonen av situasjonen vi alle kjenner så godt dagen derpå, ispedd det surrealistiske ved at en fyr i grønn kondomdrakt med ølmage påminner deg gårsdagens flauser, satte virkelig kronen på kvelden.

Det er ikke bare vi som favoriserer denne sketsjen. Vi har tatt en prat med Nikolai Bjerke, som synes at #Kriseklein var den morsomste sketsjen i år. “Jeg må jo være litt sleip og velge noe som jeg spiller i selv”. Han vektlegger likevel at det var den sketsjen publikum lo mest av, noe som gjorde det ekstra gøy for han å stå på scenen. “Det var gøy å slippe seg helt løs og gi maksimalt av energi på scenen”, sier han videre.

Spesielt imponert blir vi når det viser seg at Nikolai har skrevet hele sketsjen selv. “Jeg og vennene mine sier ofte at vi har besøk av Einar Kleinar når vi er bakfulle. Han er kleinhetens svar på Ole Lukkeøyet”. En dag han selv var bakfull nevnte han det til en kollega i revyen, som oppfordret han til å skrive sketsjen. Noe han gjorde med stil.

Hakk i hel kommer #Politiskkrise. Der de skal finne det grønne skifte. Denne sketsjen er bygget på eventyret Den syvende far i huset og vi følger dermed Espen Askeladd som prøver å finne det grønne skifte i den politiske labyrinten han møter i Stortinget. Espen Askeladd er imponerende spilt av Stian Karlsen med tilhørende Ivo Caprino-dukke tendenser. Denne ferden tar oss med på møter med Erna-trollet, en skremmende, røykfylt Siv Jensen og Knut Arild Hareide i et horn på veggen som den syvende far i huset. Thomas Wiersholm leder oss og skuespillerne gjennom det hele med klassisk fortellerstemme.

 

16388086_1305957026120567_7420896928389597310_n


Jusrevyen sett fra scenen

At Nikolai Bjerke ikke har erfaring med revy, er noe vi nesten ikke vil tro på. Han er ærlig og sier at han egentlig ikke turte å gå på audition ettersom han var usikker på egne ferdigheter. Likevel våget han å ta utfordringen, fordi han ville søke nye opplevelser. “Jeg trodde ikke at jeg skulle komme med som skuespiller, så jeg fokuserte på å ha det gøy og levere en bra audition i første omgang”.

I dag er han glad for at han tok utfordringen. “Jeg har møtt så mange fantastiske mennesker som står på og gir av seg selv. Slikt smitter, og gir masse positivt til meg”. Han legger ikke skjul på at revyen har vært slitsom, krevende og frustrerende – men vektlegger at det har vært både morsomt og magisk. “Jeg føler meg veldig privilegert som har fått muligheten til å være med på jusrevyen. Det er så gøy at det absolutt er verdt det, selv om livet har stått på vent i to uker.”

 

16507981_1306995972683339_4428833190264409096_n


Kreativitet på høyt nivå

Revyen balanserte kyndig mellom tunge og lette temaer. Både rus, amerikansk politikk og klimakriser ble blandet sammen med lettere kriser som eksamensangst, ølsalg og dagen derpå. Det som imponerer oss mest var innlevelsen og hvor samkjørte skuespillerne var. Alt var lett som en lek.

Vi ble også blåst av banen av mengden talent som skjulte seg blant koristene og bandet. Dette viste seg særlig i andre akt der sangerne fikk vist seg ordentlig godt frem med egen popmedley. Jentene i koret loset oss gjennom flere krevende popballader og viste oss at det ikke fantes tvil om det skyhøye nivået på scenen denne kvelden. Men også skuespillerne imponerte som sangere i den musikalske delen av revyen, og her skilte spesielt jentene seg ut.

Avslutningsvis fikk alle medhjelpere og skuespillere utdelt blomster, til stående applaus. At en av revysjefene, Nanna Vikjord, var så imponert at hun utbrøt «det er som barnet mitt er født – og jeg er så stolt av dere», var mildt sagt.

At våre jusstudenter er så utrolig kreative, er helt fantastisk. Hadde Studvest tatt seg et glass Cava og slappet litt av, istedenfor å kritisere jusstudenter som sådan, så hadde kanskje også han sett nettopp dette.

 

Dragefjellets voktere

Skrevet av: Henriette Havnå

 

 

I skrivende stund er det ikke lenge siden sesong to av dokumentarserien «Planet Earth» premierte. Konseptet er like enkelt som det er genialt: Levende bilder av de vakreste kriker og kroker kloden vår har å by på, akkompagnert av den silkemyke stemmen til Sir David Attenborough. Programmet gir et unikt innblikk i et vidt spekter av ulike økosystem, der alt i fra polene til regnskogene til ørkenene har blitt presentert. Likevel er det ett økosystem som ikke har blitt dokumentert; et nærmest mytisk sted der bare de aller heldigste blant oss har satt sine føtter.

Dragefjellet glimrer med sitt fravær.

Attenborough har enda til gode å snike seg rundt på Dragefjellet og observere jusstudentene i sitt rette element. Omgitt av stillaser, kaffekopper og avsindig mange trapper bedriver disse svært lite kamerasky skapningene sine rutinemessige, akademiske aktiviteter, hver eneste dag, helst helt uforstyrret. Det er på høy tid å finne frem safarihatten og kikkerten, gjemme seg i lovboksen og ta et dypdykk i hvilket atferdsmønster som er fremtredende for den jevne jusstudent.

Det første man kan observere er at jusstudentene er avanserte flokkdyr, og flokkdyr ligner gjerne veldig på hverandre. Flokkdyr ligner faktisk som regel så mye på hverandre at det ikke er noen tvil om at de er i samme flokk. Dette kan absolutt sies å være tilfellet for jusstudenter, og det er derfor lett å skille ut de som ikke hører hjemme på jussen. Både frekvens og intensitet på forekomst av slengbukser, Kånken og runde briller er betydelig lavere på de andre fakultetene. Man ser for eksempel at psykologistudentene som har forelesninger på Dragefjellet for tiden så definitivt bare er på besøk her. I det sekundet forelesningen er ferdig beiner de avgårde mot eget territorium mens de kikker livredd rundt seg, fordi de vet at å innta lesesalen her er en farlig affære. Hvorfor er de andre flokkene så skeptiske til stud. jur.?

 

Det er ikke bare når vi får besøk at vi blir sett rart på. Da jeg — studiosa juris — forvillet meg inn på Det Akademiske Kvarter for å ta en øl før ferden gikk hjemover en sen fredagskveld, ble jeg sittende ved et bord med en bøling studenter av ymse slag. Stemningen var god helt til jeg ble spurt om hva jeg studerte. «Ehm, juss.»

 

Note to self: Ikke si sånt. Finn opp en falsk identitet neste gang.

 

Etter at jussbomben smalt, Satans mor var glemt og Satans bror var et faktum, bredte det seg en sur eim av svovel ut fra Kvarteret og la seg over hele kvartalet. Det var på tide å vende snuten hjemover, det forstod til og med jeg. Er vi virkelig så ille?

 

Mange mener nemlig mye om jusstudenter. Stereotypiene går ut på at vi er arrogante jævler med dyre klær som har råd til å spise avokado til frokost, lunsj og middag .Det kan stemme at en del jusstudenter drar på lesesalen bare for å vise ansikt, at de er bedre kledd enn røkla og over gjennomsnittlig glade i importert, overpriset steinfrukt som alltid må fotodokumenteres. Likevel er ikke alle sånn, og dessverre er det mange som holder seg til å tro på disse fordommene i stedet for å diskutere situasjonen med en jusstudent over en asjett rugsprø.

 

Én ting vi absolutt tar selvkritikk for er at vi tar oss godt til rette. Jeg hadde ikke mange ukene med jussutdanning på baken Da jeg fant ut at det var En god idé å invadere HF etter å ha kommet til fulle lesesaler på Dragefjellet. Den idéen har absolutt noen andre hatt før meg. I tillegg var jeg dum nok til å veive med det svarte tøynettet der det så eksplisitt står hvor jeg hører til. Jeg ble nok en gang gjenstand for beskuelse, men det var ikke et like ille tilfelle som når noen mister en penn i gulvet på lesesalen på jussen. Blikkene fra de andre skuffer aldri; de kunne skremt fanden på flatmark og opp samtlige trappetrinn før Lovstafett-folket rekker å si «melkesyre».

 

Illustrasjon: Morten Borge

 

Etter å ha lusket rundt i dette uutforskede territoriet vårt en hel dag ville Attenborough sannsynligvis konkludert med at studiosus og studiosa juris er smertelig klare over ryktet sitt, men at de heller ikke har tenkt til å gjøre noe med det. Jusstudenter og drager har kanskje det til felles, at de registrerer hvordan folk først er nysgjerrige, men for så å legge beina på nakken om de kommer for nær. Jeg tror både de fleste jusstudenter og drager egentlig synes at dette er helt greit. Hvor sant dette er, er selvfølgelig åpent for debatt, slik som alt annet. Jeg tror likevel at selv i en alder av nitti ville nok Attenborough også lagt beina på nakken for å slippe unna flokkdyret stud. jur. — Dragefjellets voktere.

 

 

Culpas julekonsert – et lys i mørket

Tekst: Eivind Eriksrud

Foto: Bjørn Eivind Strømman

 

Når novembermørket har kommet for fullt og eksamensnervene er rundt hjørnet, er Culpa et lys i mørket. Tradisjonen tro skaper Culpa en flott førjulsstemning med harmoni og klang som får en til å glemme alt annet. 

I de koselige omgivelser som St. Jakob kirken har å tilby, står scenen tom. Det er stillhet i lokalet, men plutselig hører publikum klokkeklare toner. Den naturlige akustikken bærer hver enkel tone gjennom kirken og frysninger går nedover ryggen. Fra mørket og gjennom salen kommer Culpa syngende og trer opp på scenen. Culpa er nå der de trives best, i lyset med en sal full av forventningsfulle mennesker foran seg. Med entusiasme og høy energi åpner Culpa med sin egen signaturlåt, «Culpasangen», og leder av Culpa, Mari Smith-Gahrsen, ønsker alle velkommen. Stemningen er nå satt, og dirigent Audun Hildre tar over. Konserten er i gang.

 

unspecified

Culpa har plassert basstemmene i sentrum. Det er et fåtall menn med i Culpa, men takket være strategisk plassering av de øvrige stemmene, høres deres røst godt. Dirigenten må hedres for sin plassering av de ulike stemmene, som tillater bassene å tilføye en god dybde som gir koret et vidt spenn og fremmer hver enkelt sang sitt toneregister. I fremføringen av «Never gone give you up» viser koret stolt frem sine basser som leder an iført shades og en stor dose sjarm. Et morsomt preg på en sang som har mye stemning.

Det teatralske er ikke bare ilagt bassene ved fremføring. Gjennomgående i konserten får vi innslag av julesketsjer, noen basert på kjente historier, og andre om det mer hverdagslige rundt julen. Til felles har de en god dose humor og en klype juss, som får publikum til å le og hygge seg. Julesketsjene gir konserten en avslappet vri og minner publikum på at det ikke er grunn til å stresse i julen.

unspecified

Foto: Bjørn Eivind Strømman

Selv om temaet for konserten handler om julen, har Culpa fremføringer av flere sanger som ikke er av det tradisjonelle. Dette blir godt tatt imot, og passer for den delen av publikum som ikke er fanget av julens magi allerede i november. Det blir bant annet fremført en forfriskende versjon av «Riv i hjertet» og sangen «Crazy», som var oversatt til nynorsk av dirigent Audun.

Selv om Culpa i utgangspunkt fremfører a capella, viste koret at de har skjulte talenter. Med melodi på piano og en sterk duett, ble framføring av «Låst» et eksempel på hvilket musikalsk og vokalt talent Culpa har. Personlig ble denne fremførelsen en klar favoritt i forhold til No. 4 sin originale versjon, og det oppfordres til at denne fremførelsen gjentas. Koret skal også berømmes for fremføringen av «Det lyser i stille grender» som ble ledet an av Helene Nevstad. En sterk vokal prestasjon av førstesopranen som virkelig klarer å treffe de høye tonene.

Til slutt nevnes styret i Culpa, et styre som virkelig tar på seg lederrollene. På slutten av konserten trer de fem i styret frem på scenen. Her fremfører de en versjon av «Kling no klokka» som viser at Culpa behersker toneskalaen og ikke er redde for å vise frem sitt sterke toneregister. En mektig fremføring som avslutningsvis følges opp av den mest tradisjonelle julesangen: «Deilig er jorden». Publikum blir invitert med av dirigenten på tredje vers og julen blir sunget inn med allsang ledet av Culpa. Det er ingen tvil – nok en gang har Culpa skapt julestemning. 

unspecified

Foto: Bjørn Eivind Strømman

 

Culpa leverer – nok en gang

Torsdag 12. mai var det nok en gang duket for Culpas tradisjonelle vårkonsert. Som en god oppvarming til den kommende nasjonaldagen var årets tema nasjonalfølelse, og Injuria var selvfølgelig til stede for å lodde stemningen! 

Tekst: Lise Marit Nyerrrød     Foto: Catharina Hovind

thumb_IMG_3293_1024
En fin dag fikk en fin avslutning på kvelden med denne flinke gjengen.

Konserten gikk av stabelen i en fullstappet Storelogen på Kvarteret, hvor både kommende jurister, deres venner og foreldre var møtt opp for å få med seg konserten. Culpa leverte gåsehud fra første sang, og også denne gangen viste Culpa et stort repertoar. Alt fra strålende ballader, til 2010–tallets popmusikk og gamle norske slagere ble fremført.

Det er ikke til å komme bort i fra at dette også ble en følelsesladd avslutning for mange
av korets medlemmer, da dette var siste konsert for både Culpas leder Guro Thorsdalen Wik og dirigent Anna Elise Vadset.
Dirigent Anna Elise Vadset.
Dirigent Anna Elise Vadset
Alt i alt var det lite å utsette på konserten. Ikke alle sangnumrene var ikke like aktuelle
med tanke på kveldens tema, som jo var nasjonalfølelse, uten at dette satte noen demper for stemningen. Det er tydelig at dette er en gjeng som trives godt sammen, og det gode humøret smitter lett over på publikum. Som totalt tonedøv jusstudent er det vanskelig ikke å bli imponert over hva denne gjengen får til!
thumb_IMG_3313_1024
«Det er meg det samme hvor jeg havner når jeg dør» som ekstranummer kronet nok en god Culpa-konsert.
Til stående applaus avsluttet Culpa med ”Det er meg det samme hvor jeg havner når jeg dør” og etter applausen å dømme var det tydelig at resten av publikum var like imponert som Injurias utsendte. Avslutningsvis er det ikke mer å si enn at vi er mektig imponert og ikke minst kjempe stole over å ha et kor som Culpa på Dragefjellet. Vi vil ha mer Culpa i fremtiden!

Jusrevyen 2016: Prosedyre

 – Er vi vitne til verdens undergang?

Det er vel ingen tvil om at Dragefjellet huser flinkiser og ”over-achievers” som med sine hoder og lovsamlinger en dag vil erobre verden – men at vi deler lesesal med så talentfulle sangere, musikere og skuespillere kom mildt sagt som en overraskelse på oss.

Tekst: Marie Bakken og Julie Vassaas    Foto: Marie Bakken

12508881_1026500694066203_4294090950049541988_n

I årets Jusrevy – Prosedyre – skal retten avgjøre om verden går til himmelen eller helvete, der publikum gjennom 75 minutter blir tatt med på en reise gjennom ytterpunktene av det norske samfunn. I denne satiriske skildringen av moderne samfunnsproblem blir man tvunget til å ta stilling til nordmenns moralske kompass, for så å avgjøre ut i fra bevisene hvor verden vil ende.

I første akt innledes rettssaken av Gud, og publikum blir revet med av konseptet. Bevisene skal fremlegges av generelt positive folk som Bjørn Kjos, Heidi Weng og bergensere i regnvær, og generelt negative folk som Sinnasnekker’n og Eivind Hellstrøm. Alle disse skildres på mesterlig måte.

I en artig parodi på Supernytt møter vi Hans Wilhelm Bleifeld som forklarer at det har oppstått uroligheter på ”Gazazastripen” grunnet uenighet om hvem som kom først til ballbingen.

Gabrielles låt ”Ring meg” blir til ”Trygd meg” og det blir presentert diverse grunner til at folk ikke kan jobbe – blant annet ”jobb er ikke noe for meg”, ”jeg hører stemmer i hodet” og ”pappa betaler mer i skatt enn faren din har i lønn”. Dette er etter vår mening første akts morsomste sketsj.

Jusrevy_DSC_4119

Etter pausen får revyens musikerne briljere med en imponerende medley der hvert medlem av bandet brifer med sine imponerende talent. Fele-spillet kombinert med en forrykende gitar-solo sørger for en pangstart på andre akt. Revystyret har tatt en svært god avgjørelse ved å ha et eget band i årets Jusrevy!

Deretter dukker seks bunadskledde skuespillere opp på scenen og fremfører en særdeles fengende kritikk av Norges innvandringspolitikk under ”Verdens beste land”. I mens vi gisper etter luft og tørker lattertårer treffer likevel alvoret. Gamle og unge i publikum blir utvilsomt utfordret til å reflektere over tematikken.

Jusrevy_DSC_4121

Videre skildres nettroll og Justin Bieber-fans på en hysterisk morsom måte, og står i stor kontrast til kveldens desidert mest alvorlige innslag ”Jeg er på vei”, som understreker revyens seriøse undertone. Vi applauderer Jusrevyen for å tørre å ta tak i dagens flyktningkrise i fremføringen av den syriske jentas håpefulle ferd mot et bedre liv.

Selv om produksjonen hadde fortjent en større scene er det på sin plass at Jusrevyen huses i jusstudentenes kjente og kjære Fjøs.

Å utforme revyen gjennom prosedyre er et morsomt konsept, likevel er ikke alle sketsjene like godt knyttet til temaet og vi opplever at den røde tråden til tider forsvinner litt.

På tross av dette er Prosedyre en overraskende dyp og gjennomført revy som tar tak i samfunnet største utfordringer på en svært underholdende, gjennomtenkt og morsom måte.

Var du ikke vitne til årets Jusrevy har du definitivt gått glipp av en strålende produksjon med upåklagelig scenografi, godt komponerte sangtekster og geniale parodier. Prosedyre var uten tvil et forrykende show – og vi tviler på at verden vil gå til helvete med så talentfulle medstudenter!

Culpa fikset førjulsstemningen

Culpa i action
Culpa i action

Kalenderen viser 24. november og det er akkurat én måned til julaften. Culpa – sangkoret på jussen – har tradisjonen tro invitert til julekonsert. I år ble det arrangert ikke bare én, men to konserter samme kveld. Den siste var allerede utsolgt, så Injuria loddet stemningen på den første av de to.

Tekst: Gayatri Jeevaharan   Foto: Catharina Hovind

Klokken kvart på seks, utenfor Storelogen på Kvarteret, summer det av medstudenter, venner og familie som er kommet for å overvære Culpa sin julekonsert. Boller og kaker blir spist, og mange ser ut til å ha kommet rett fra lesesalen.

Scenen før konserten har startet
Scenen før konserten har startet

Det første en legger merke til når Culpa kommer på scenen er hvor mange sangere de har blitt. Guro Thorsdalen Wik, leder i Culpa, forteller mellom sangene at årets versjon av Culpa er den største noen sinne. De er også flere gutter enn tidligere år, noe som gjør at de har et større spenn, og i større grad fremstår som et faktisk blandet kor.

Drikkevisen "Det er meg det samme"
Drikkevisen «Det er meg det samme»

Drikkevisen "Det er meg det samme"

 

 

 

 

 

 

 

Sangene som fremføres er en blanding av tradisjonelle julesanger som «O Come, All Ye Faithful» og «Jul, jul, strålende jul», Culpa-klassikere som «Det er meg det samme» og Culpasangen, og noen nyinnøvde sanger. Culpa viser frem et variert repertoar denne kvelden, med både ballader og sanger med mer futt i.

culpa_damesolo culpa_mannsolo

 

 

 

 

Hvis man har vært på flere av Juristforeningen sine arrangementer det siste semesteret har man hørt mange av sangene som ble fremført fra før av. Dette betyr ikke at de ikke er verdt å høre på nytt. Det er også gledelig å se Culpa på en skikkelig scene, med lys og mikrofoner. Det er fint å høre Culpa i Vrimle eller Portnerboligen, men denne settingen kler dem ekstra godt.

culpa_dreveland1
Sketsjen om «Jomfru Trude» vekket latter i salen
culpa_eurovison
«MGP-general Sundnes»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Til forskjell fra deres opptredener ved andre arrangementer, har Culpa små sketsjer mellom sangene deres, som vekker latter fra salen. Det er også et par solosanger, med akkompagnement, som også slår veldig godt an. Særlig solosangen «Home for Christmas» og fellessangen» Det lyser i stille grender» gikk rett hjem hos undertegnede. Overgangen mellom de ulike sangene går ikke helt som smurt, men dette oppleves som en del av sjarmen.

culpa_dreveland2
Sketsjer

culpa_paraply

 

 

 

 

 

 

Etter konserten er leder i Culpa veldig fornøyd med hvordan det gikk. Guro er spesielt glad for interessen som har blitt vist for konsertene, med rundt 70 tilhørere under den første konserten og 110 under den andre.

culpa_takk
Leder i Culpa overrekker en bukett til dirigenten

Vi skulle gjerne sett at konserten hadde vart enda litt lenger, og gjerne blitt avsluttet med en ekstra julesang. Det er ingen tvil om at denne gjengen har mye å tilby musikalsk, så på ønskelisten vår til jul står det enda flere Culpa-konserter som denne.

Alt i alt var konserten en kjempefin måte å komme i førjulsstemning på, så nå kan julen bare komme! (Etter eksamen, selvfølgelig..)

culpa_solbriller2
Sluttnummer: «Never Gonna Give You Up»

culpa_solbriller