Har du kappet det som kappes kan?

Skrevet av: Henriette Havnå

Nå som jeg er noen måneder inn i jusstudiet innser jeg hvor bratt læringskurven har vært siden det beryktede Exfac-kurset; der jeg stresset altfor mye og likevel ikke fikk til noe, nettopp fordi jeg ikke kunne noe som helst.

En stund før eksamen i forvaltningsrett I kikket jeg på øvingsoppgaven jeg skrev i Exfac i september. Jeg gryntet så kraftig da jeg så strukturen at appelsinjuicen presset seg opp i nesegangene. Gjennom tårer og fruktkjøtt begynte jeg å lese.

Det var fotnoter og gjenfortelling av alskens unødvendig faktastoff; det var synsing, ubegrunnede påstander og spekulering i faktum. Det mest synlige var likevel at jeg hadde skrevet det ene lange avsnittet etter det andre; feite blokker av noen tekststykker som tok for seg alt mellom himmel og jord fordi jeg mente de innholdsmessig hørte sammen. Flauere lesning har jeg aldri vært borti, enda jeg en gang i tiden tvang meg gjennom samtlige bøker i serien om Anastasia Steele og Christian Grey.

13902747_1285519461459365_1142452396119217403_nJeg hadde aldri trodd man kunne få noe tilsvarende fylleangst i forbindelse med å skrive praktikum. Tankeprosessen hadde noen likehetstrekk med den man har etter å ha gått på en real smell på Kick-off sammen med en haug eldre studenter og åtte kopper punsj med enda en god del attåt. Jeg gikk fra «det har ikke skjedd hvis jeg ikke husker det» til «IKKE SI AT DENNE LIGGER UTE PÅ KARK!?» til «slapp av, det er bare Exfac» til «jeg skal kjempe med nebb og klør for å sørge for at ingen sjel leser denne oppgaven igjen».

Med andre ord; litt sånn du har det når du vet at flere av Facebook-vennene dine har bilder av alle de unevnelige tingene du gjorde en fuktig kveld på byen — og bursdagen din er om en uke. Du vet, sånn som Peder Ås føler seg hver gang noen har håndfaste bevis for at han smuglet amfetamin over landegrenser i fylla, og Marte Kirkerud bestemmer seg for å være morsom og sladrer til purken. Litt sånn.

Etter å ha lest oppgaven og praktikumsangsten meldte sin ankomst, følte jeg på at jeg aldri ville skrive praktikum igjen. Etter den øvingsoppgaven var jeg så usikker på mine egne evner at jeg ikke ville risikere å la lignende makkverk ligge på Kark til spott og spe. Jeg hørte fakultetet hviske «synd for deg» mykt i øret mitt før det smalt til med ny, ukentlig arbeidsgruppesoppgave.

Skal man være her er det bare å bite tennene sammen. Det går ikke an å sitte og kaldsvette fordi man er redd for å skrive praktikum etter at man dreit seg ut første gangen. Det er samme opplegg som når man drar med seg deler av stakittgjerdet inn i garasjen etter første kjøretime med fattern og man lover at man aldri skal sette seg bak rattet mer. Man blir heldigvis flinkere. Selv med slak læringskurve er man uansett ikke like udugelig i januar som man var i september.

Vi lærer jo tross alt en god del om hvordan dette skal gjøres. Det viktigste knepet man lærer i begynnelsen av det første jussfaget er å formulere seg kort og presist. Man skal ikke preke masse unødvendig fjas i en slik oppgave. Det er som rånerne på Notodden sier i VGTV-serien «Norges Beste Fest»: Har du kappet det som kappes kan?

Det virker som universitetet har satt ordgrensen så lavt for førsteklassingene nettopp for at vi skal terpe på dette. Vi skal drøfte i det vide og det brede med tusen ord til rådighet. Den evige kampen mot ordgrensen gjør at jeg til slutt kapper vekk brorparten av de kule jussordene jeg har flettet inn for å høres smart ut.

Det er ikke bare formuleringer som må kappes vekk; avsnittene må kappes opp. Dette har vel de fleste fått kommentarer på. Du tror du har kappet nok, men får kommentarer fra medstudenter som mener du skal kappe avsnittene til månen og tilbake helt til oppgaven ser ut som en handleliste.

Noen ganger er man enig i kommentarene man får; andre ganger klin uenig. Likevel er vel Kark det eneste stedet hvor man faktisk ønsker seg kritiske og konstruktive kommentarer på det man skriver. Legger man ut noe på Instagram vil man helst ha seg frabedt innspill om hva man kunne gjort bedre.

På sosiale medier blir jeg glad for koselige, intetsigende kommentarer. Får jeg derimot koselige, intetsigende kommentarer på Kark, er det eneste jeg sitter igjen med et inntrykk av at medstudentene mine prøver å sabotere hele karrieren min.

Det er riktignok stor forskjell på Kark og vanlige sosiale medier, men i visse tilfeller føler jeg meg like upopulær på begge plattformene. Noen ganger, når alle innleveringene har kommet inn, seg jeg at oppgaven min er den eneste som ikke har fått kommentarer enda. Jeg tar meg selv i å tenke at jeg klarer meg fint uten stor respons på innlegg andre steder, men å få kommentarer på Kark kan da ikke være så himla vanskelig?

Kommenteringssystemet er noe det er lett å ha blandede følelser for. Selv om det var skummelt å skrive oppgave i starten, synes jeg at kommentering på en annen side alltid er like nervepirrende. Sier jeg noe feil? Tenk om gruppeleder er helt uenig? Jeg har jo på ingen måte det kunnskapsmessige grunnlaget for å slakte oppgavene til mine medstudenter.

Fylleangst, praktikumsangst — ja, til og med kommenteringsangst — er vel noe de fleste jusstudenter kommer til å oppleve minst én gang i løpet av de fem årene vi tilbringer på fakultetet. Likevel kommer man seg igjennom det, sett at man ikke kombinerer praktikumsskriving eller kommentering med fyll. Det kan fort bli litt verre, spesielt hvis du allerede er farlig nærme fraværsgrensen. Se bare for deg å våkne dagen derpå å finne ut at du har kommentert oppgaver på Kark etter åtte kopper punsj og enda en god del attåt. Hvilket inntrykk medstudenten din sitter igjen med etter å ha lest kommentaren «uahsh ahor hååårnk?» er ikke godt å si. Det du mest sannsynlig har spurt om, er jo bare om han har kappet det som kappes kan.

Dragefjellets voktere

Skrevet av: Henriette Havnå

 

 

I skrivende stund er det ikke lenge siden sesong to av dokumentarserien «Planet Earth» premierte. Konseptet er like enkelt som det er genialt: Levende bilder av de vakreste kriker og kroker kloden vår har å by på, akkompagnert av den silkemyke stemmen til Sir David Attenborough. Programmet gir et unikt innblikk i et vidt spekter av ulike økosystem, der alt i fra polene til regnskogene til ørkenene har blitt presentert. Likevel er det ett økosystem som ikke har blitt dokumentert; et nærmest mytisk sted der bare de aller heldigste blant oss har satt sine føtter.

Dragefjellet glimrer med sitt fravær.

Attenborough har enda til gode å snike seg rundt på Dragefjellet og observere jusstudentene i sitt rette element. Omgitt av stillaser, kaffekopper og avsindig mange trapper bedriver disse svært lite kamerasky skapningene sine rutinemessige, akademiske aktiviteter, hver eneste dag, helst helt uforstyrret. Det er på høy tid å finne frem safarihatten og kikkerten, gjemme seg i lovboksen og ta et dypdykk i hvilket atferdsmønster som er fremtredende for den jevne jusstudent.

Det første man kan observere er at jusstudentene er avanserte flokkdyr, og flokkdyr ligner gjerne veldig på hverandre. Flokkdyr ligner faktisk som regel så mye på hverandre at det ikke er noen tvil om at de er i samme flokk. Dette kan absolutt sies å være tilfellet for jusstudenter, og det er derfor lett å skille ut de som ikke hører hjemme på jussen. Både frekvens og intensitet på forekomst av slengbukser, Kånken og runde briller er betydelig lavere på de andre fakultetene. Man ser for eksempel at psykologistudentene som har forelesninger på Dragefjellet for tiden så definitivt bare er på besøk her. I det sekundet forelesningen er ferdig beiner de avgårde mot eget territorium mens de kikker livredd rundt seg, fordi de vet at å innta lesesalen her er en farlig affære. Hvorfor er de andre flokkene så skeptiske til stud. jur.?

 

Det er ikke bare når vi får besøk at vi blir sett rart på. Da jeg — studiosa juris — forvillet meg inn på Det Akademiske Kvarter for å ta en øl før ferden gikk hjemover en sen fredagskveld, ble jeg sittende ved et bord med en bøling studenter av ymse slag. Stemningen var god helt til jeg ble spurt om hva jeg studerte. «Ehm, juss.»

 

Note to self: Ikke si sånt. Finn opp en falsk identitet neste gang.

 

Etter at jussbomben smalt, Satans mor var glemt og Satans bror var et faktum, bredte det seg en sur eim av svovel ut fra Kvarteret og la seg over hele kvartalet. Det var på tide å vende snuten hjemover, det forstod til og med jeg. Er vi virkelig så ille?

 

Mange mener nemlig mye om jusstudenter. Stereotypiene går ut på at vi er arrogante jævler med dyre klær som har råd til å spise avokado til frokost, lunsj og middag .Det kan stemme at en del jusstudenter drar på lesesalen bare for å vise ansikt, at de er bedre kledd enn røkla og over gjennomsnittlig glade i importert, overpriset steinfrukt som alltid må fotodokumenteres. Likevel er ikke alle sånn, og dessverre er det mange som holder seg til å tro på disse fordommene i stedet for å diskutere situasjonen med en jusstudent over en asjett rugsprø.

 

Én ting vi absolutt tar selvkritikk for er at vi tar oss godt til rette. Jeg hadde ikke mange ukene med jussutdanning på baken Da jeg fant ut at det var En god idé å invadere HF etter å ha kommet til fulle lesesaler på Dragefjellet. Den idéen har absolutt noen andre hatt før meg. I tillegg var jeg dum nok til å veive med det svarte tøynettet der det så eksplisitt står hvor jeg hører til. Jeg ble nok en gang gjenstand for beskuelse, men det var ikke et like ille tilfelle som når noen mister en penn i gulvet på lesesalen på jussen. Blikkene fra de andre skuffer aldri; de kunne skremt fanden på flatmark og opp samtlige trappetrinn før Lovstafett-folket rekker å si «melkesyre».

 

Illustrasjon: Morten Borge

 

Etter å ha lusket rundt i dette uutforskede territoriet vårt en hel dag ville Attenborough sannsynligvis konkludert med at studiosus og studiosa juris er smertelig klare over ryktet sitt, men at de heller ikke har tenkt til å gjøre noe med det. Jusstudenter og drager har kanskje det til felles, at de registrerer hvordan folk først er nysgjerrige, men for så å legge beina på nakken om de kommer for nær. Jeg tror både de fleste jusstudenter og drager egentlig synes at dette er helt greit. Hvor sant dette er, er selvfølgelig åpent for debatt, slik som alt annet. Jeg tror likevel at selv i en alder av nitti ville nok Attenborough også lagt beina på nakken for å slippe unna flokkdyret stud. jur. — Dragefjellets voktere.