Et tilsvar til tilsvaret «Å begrunne svaret sitt»

Skrevet av Johan André Eikrem og Carl Emil Bull Berg

……
Teksten er ment å være et tilsvar til kritikken som fremgår av Røsvolls tekst ”Å begrunne svaret sitt”. Hensikten med artikkelen ”Transparensens vilkårlighet” var å skape en debatt rundt den vitenskapelige tilnærmingen til kvalitetssikring av juridisk metode, en tilnærming som etter vår mening til tider fremstilles for rosenrødt innenfor fakultetets fire vegger. Det er derfor svært gledelig at flere har kastet seg inn i debatten og at tematikken engasjerer.

Innledningsvis vil vi fremheve at vi finner det beklagelig at deler av debatten i ettertid har dreiet mot Røsvolls noe krasse tone og manglende respekt for medstudenters arbeid. Det er viktig at argumentene i en akademisk debatt kan stå på egne ben, uten krass ordbruk eller andre hersketeknikker. Når dette er sagt er det ikke dette debatten skal eller bør handle om, men derimot om mulige konsekvenser og utfordringer for Høyesteretts rolle som prejudikatdomstol dersom domstolen velger å følge den vitenskapelige tilnærmingen til kvalitetssikring av juridisk metode.

Hva gjelder Jøsendals tilsvar fremhever han innledningsvis at Røsvoll svar er godt. Det følgende vil derfor til en viss grad også være et tilsvar til Jøsendal.

Identifikasjonsproblemet og kommunikasjonsvanskeligheter

Røsvoll motsier for det første vårt ”banale” poeng om at omfanget på dommer fra Høyesterett vil gjøre det vanskeligere å vite hvilke deler av domspremisset som er inkludert fordi dommeren ønsker at det skal formidles og hvilke deler som inkluderes som følge av et ønske om å oppfylle de vitenskapelige idealene. Røsvolls poeng er at gamle dommer er tunge å lese og de sier veldig mye rart, men at de like fullt er korte. Nyere dommer, som gjerne er mer omfattende, er visstnok mer behagelig å lese. At eldre og korte dommer kan være lite tilgjengelige skal ikke benektes, men å benytte dette som et sammenligningsgrunnlag i den aktuelle sammenhengen er etter vår mening ikke helt heldig.

Årsaken er for det første skriftspråkets utvikling der dette gradvis har beveget seg bort fra dansk-norsk, noe som tydelig illustreres i eldre versus nyere høysterettsdommer. At denne utviklingen gjør avgjørelsene lettere å lese med moderne øyne er utvilsomt.

For det andre, og desto viktigere, er det faktum at det først er i de siste tiårene at utviklingen av Høyesteretts rolle som prejudikatdomstol virkelig har skutt fart. I denne sammenhengen er Carsten Smiths tale til dommermøte i Tromsø i 1974 av flere sett på som skjellsettende. Som en naturlig konsekvens av dette hadde Høyesterett i tidligere tider ikke et like stort fokus på sin rolle som prejudikatdomstol og det tilhørende kommunikasjonsansvaret som det domstolen har i dag. Med dette kommunikasjonsansvaret følger et større krav til klarhet, noe som kan forklare forskjellen mellom eldre og yngre dommer når det kommer til hvor uoversiktlige og lettleste dommene er.

Røsvoll runder av kritikken på dette punktet med å si at han ikke benekter at det er en sammenheng mellom omfanget til en dom og hvor komplisert den er å forstå, men at det på ingen måte er den eneste faktoren. Vårt poeng var heller ikke at dommenes omfang er den eneste faktoren. Derimot ønsket vi å fremheve at mer omfattende dommer er en konsekvens av den vitenskapelige tilnærmingen og at dette vil være en utfordring sett i et prejudikatsperspektiv.

At denne utfordringen og de problemene som oppstår kan avbøtes er heller ikke noe vi benekter i artikkelen. Vårt poeng var derimot å vise hvilke mulige konsekvenser det ville medføre for dagens Høyesterett og domstolens rolle som prejudikatdomstol dersom den vitenskapelige tilnærmingen ble anvendt.

Det poeng at problemene til en viss grad kan avbøtes og at dette i følge Røsvoll kun vil gjøre det mer behagelige å være ung jusstudent er derimot et poeng vi ikke stiller oss bak. Også en jurist, med sin hektiske arbeidshverdag med tids- og ressursmessige begrensninger, vil klart dra nytte av dette. For at Høyesteretts prejudikatsrolle skal bli en realitet er domstolen helt avhengig av at rettsanvenderne evner å identifisere dommens rettsetning(er).

Røsvoll uttaler videre at ”Å argumentere med Høyesteretts kommunikasjonsansvar blir smått paradoksalt når dette nettopp belager seg på transparens”. I artikkelen argumenterer vi med at Høyesterett er seg bevisst sitt kommunikasjonsansvar under dagens metodiske tilnærming, noe som nettopp kan være kan være årsaken bak den store tilliten Høyesterett i dag opplever. Dette mener vi at Høyesterett har klart å oppnå uten det økte fokuset på transparens som Tande argumenterer for. Ved at et sentralt poeng med den vitenskapelige tilnærmingen er manglende fokus på transparens, vil det å mene at Høyesterett i dag er kommuniserende som følge av transparens vil paradoksalt nok motsi kritikken som den vitenskapelige tilnærmingen fremsetter.

Videre vil vi påpeke at vår kritikk ikke går på at man retter fokuset på en økt indre bevissthet rundt verdivalg. Dersom man har flere ulike alternative slutninger fra en rettskilde og en søker veiledning i verdigrunnlaget som autoriserer denne rettskilden så er det vel og bra. Vår kritikk retter seg derimot mot mulige konsekvenser og utfordringer dersom disse prosessene representeres utad i Høyesteretts avgjørelser.

Røsvoll skriver videre:

«Hver eneste gang Høyesterett avsier en dom danner de ny rett. Hver eneste gang Høyesterett sier at x tilfelle skal behandles slik, må alle fremtidige tilfeller som har likhetspunkter med x tilfelle behandles likt på de like punktene. Dersom Høyesterett ikke sier hvorfor de mener punkt A i dommen er relevant, så vil det jo være vilkårlig hvordan punkt A benyttes i en fremtidig dom.»

Vårt fokus i argumentasjonen er at den nåværende metodiske tilnærmingen Høyesterett anlegger er mest heldig for å komme i mål med de ulike oppgavene Høyesterett har. Vi er fullt enige i at Høyesterett skal begrunne slutningene sine – i den utstrekning de i dag gjør dette. Kritikken ovenfor hadde gitt mening dersom vår opprinnelige kritikk hadde vært rettet imot at Høyesterett overhodet ikke ga en begrunnelse, noe vi absolutt er glad for at de gjør.

Videre:

”Kompliserte metodiske drøftelser er som artikkelforfatterne sier akademiske og utilgjengelige, «for folk flest». Dette er riktignok sant for de drøftelsene som Høyesterett foretar i dag og, uten at man anser dette som det største problemet i verden, men det er et poeng. Det er imidlertid – som de andre argumentene i deres tekst – ikke en nødvendig konsekvens av økt vitenskapelig bevissthet. En kan eksempelvis tenke seg at Høyesterett strukturerer dommene annerledes, eller skriver kortfattelige sammendrag der de uthever det de selv mener er viktig.

Igjen vil vi understreke at vi erkjenner at det finnes andre måter dommer kan bli mer, eller mindre, kommuniserende på. Vårt fokus er som nevnt tidligere rettet mot mulige konsekvenser av et inntog av den vitenskapelige tilnærmingen i Høyesterett. En domsslutning hvor harmonisering på slutningsstadiet ikke lenger ville vært akseptabelt vil kunne skape unødvendige drøftelser med utelukkende akademisk og teoretisk preg – i den forstand at de ikke har en innvirkning på resultatet. Videre er vi enige i at under dagens metodiske tilnærming er ikke dette «det største problemet i verden», noe som er en medvirkende årsak til at vi argumenterer for status quo.


Retorikk som grunnlag for rettsstatens tillit

Røsvoll fortsetter sin kritikk med å uttale at en advokat skal være retorisk flink, mens en dommer skal være objektiv og balansert og at en sammenblanding av disse rollene vil ”unektelig medføre at vi får mindre tillit til domstolene”. I valget mellom en dommer som kan være objektiv og balansert og samtidig retorisk dyktig versus en dommer som kun er objektiv og balansert mener i alle fall vi at Høyesterett som prejudikatdomstol og domstolens tillit er best tjent med en dommer av den førstnevnte typen. Vårt poeng i denne sammenhengen er at en anvendelse av den vitenskapelige tilnærmingen vil stikke kjepper i hjulene for at en slik dommer skal kunne utøve sitt virke grunnet de kravene som den vitenskapelige tilnærmingen setter. Dersom en dom skal være ”god nok” bør den være både retorisk overbevisende og godt juridisk håndverk, noe som den tradisjonelle metodiske tilnærmingen i større grad åpner for enn den vitenskapelige tilnærmingen.

Ikke kun er det lettere for partene å akseptere resultatet dersom dommens konklusjon og fremstilling er mer retorisk overbevisende. Det blir også desto mer naturlig å bruke dommen i fremtiden som et prejudikat, noe som er en sentral hensikt bak avgjørelsene Høyesterett produserer.

For øvrig er vårt ”skremmende poeng” at det å ha et ensidig fokus på å være helhetlig og balansert i sin rettsanvendelse ikke alltid vil være synonymt med det å skrive en retorisk overbevisende domsslutning.

«Dersom rettsstaten står og faller på å være så retorisk god at man overbeviser partene, og ikke på at det rettslige resonnementet er såpass godt at dette overbeviser partene, så vet jeg ikke om vi har en rettsstat verdt å skryte av.»

I artikkelen ”Transparensens vilkårlighet” argumenterer vi for Høyesterett skal fortsette å anvende den tradisjonelle juridiske metoden. Det å påstå på bakgrunn av dette at vi argumenterer for at rettsstaten står og faller på å være så retorisk god at man overbeviser partene, og ikke på at det rettslige resonnementet er såpass godt at dette overbeviser partene, vil være å påstå at dagens metodiske tilnærming medfører at vi ikke har en rettsstat verdt å skryte av. En slik beskrivelse av dagens metodiske tilnærming er en beskrivelse vi stiller oss spørrende til.


Obiter dictum og konstruert kritikk

Ett av våre sentrale poenger i artikkelen var dessuten å vise at en anvendelse av den vitenskapelige tilnærmingen i Høyesterett ville medføre vanskeligheter med å identifisere eventuelle obiter dictum siden resultatet av en vitenskapelig tilnærming som nevnt er at flere momenter som ikke har direkte betydning for resultatet vil inkluderes i den rettslige argumentasjonen på grunn av fokuset på transparens, grundighet og balanse. I relasjon til dette påstår Røsvoll at vi misforstår Høyesteretts rolle. I følge ham dømmer Høyesterett i siste instans, men de kommer ikke med «synspunkter som kan være nyttige i senere saker i siste instans». Hvem som misforstår får være opp til andre å avgjøre, men at det som en følge av Høyesteretts klare rolle som prejudikatdomstol er mindre grunn til å skille mellom obiter dictum og ratio decidendi er etter vår mening utvilsomt. Der er også etter vår mening utvilsomt at Høyesteretts økte bevissthet rundt prejudikatsrollen har medført en hyppigere bruk av obiter-uttalelser, se også Kst. førstestatsadvokat Thomas Frøberg, 2013 s.5.

Røsvoll skriver videre:

«Problemet som løftes frem i relasjon til «tilsynelatende dissens» er for det første helt konstruert; at dommere er uenige på enkelte punkter, men enige i konklusjonen gjør det ikke vanskeligere å forstå. Tvert imot, da kan heller partene se at det faktisk var noen som hadde sett deres perspektiv på en god måte, og i så måte forsone seg med at det beste argumentet tross alt vant frem.»

All kritikk i vår artikkel er konstruert, ettersom den vitenskapelige tilnærmingen ikke benyttes aktivt i den rettslige argumentasjonen til Høyesterett – derfor er det uvisst hvilke konsekvenser en slik praksis ville medført. Poenget vårt faller for øvrig tilbake på at det ikke er mer retorisk overbevisende å alltid snu hver eneste stein. Antagelsen om at en lang, akademisk, utpreget drøftelse vil gi en god følelse hos den tapende part kjenner vi oss ikke igjen i. Tvert imot kan manglende klart svar, og følelsen av at dommerne er uenig få de involverte til å føle at resultatet var vilkårlig og kunne gått begge veier. Selv i tilfeller hvor dommerne er helt enige i resultatet.

Så hva med verdiene? Vel, én ting er sikkert. Å si at Høyesterett ikke skal gå grundig til verks basert på demokratisk legitimitet, forutberegnelighet, rimelighet og rettferdighet, men heller på retorikk og simplifiserte domspremisser, kan vanskelig sies å ivareta særlig andre verdier enn advokatenes egeninteresse i å opprettholde et rettssystem der de beste retorikerne er de som vinner frem.

Vi har aldri sagt at Høyesterett ikke skal gå grundig til verks. Det vi har sagt er at en anvendelse av den vitenskapelige tilnærmingen i Høyesterett vil medføre ulike utfordringer for domstolens rolle som prejudikatdomstol. Utfordringer som etter vår mening ikke er ønskelige. Igjen finner vi grunn til å fremheve at vår argumentasjon taler for å bevare status quo, altså at Høyesterett fortsetter å anvende den tradisjonelle metodiske tilnærmingen – en tilnærming som ikke stenger for grundighet, men som i større grad harmonerer med Høyesteretts rolle som rettsskapende organ. Røsvolls kritikk blir dermed til syvende og sist også en kritikk mot denne tilnærmingen. Å i denne sammenhengen påstå at Høyesterett ikke går grundig til verks, men heller bygger på retorikk og simplifiserte domspremisser vitner om lite heldig forståelse av det som tross alt er juristens viktigste arbeidsverktøy; nemlig den tradisjonelle metodiske tilnærmingen.