Jusspust – Hvorfor trenger vi en kampanje?

Skrevet av Ida Victoria Rullestad

Høsten 2016 fikk Dragefjellet besøk av NRKs program Innafor. I sin utforming av programmet oppsøkte journalistene flere typisk prestisjetunge linjer for å finne ut hvordan miljøet og dynamikken er på nettopp slike steder. De ville undersøke vårt fakultet og vår hverdag.

Skjermbilde 2017-02-21 kl. 15.01.57NRK traff godt med timingen, for akkurat i denne perioden var JSU aktive med den mye roste kampanjen Jusspust, som skulle dempe det negative karakterfokuset som tidvis klinker til i korridorene på Dragefjellet. Hovedbudskapet i kampanjen er at jusstudenter må roe ned og trekke pusten. I de mange videosnuttene som ble publisert går jurister, advokater og professorer ut med følgende beskjed: Du får jobb selv om du ikke har toppkarakterer, så slapp av, og nyt studietiden.

Et deilig budskap.

Men hvorfor er slike kampanjer nødvendig her på jussen, og hvorfor ser vi ikke tilsvarende på andre fakulteter?

Jeg har en teori, jeg vet ikke om den stemmer, og jeg håper jeg tar feil. Jeg tror at kjernen i problemet er at litt for mange dyktige og gode studenter på Dragefjellet ikke tror på noe før det blir fortalt dem. Egne tanker og ideer har ikke nødvendigvis så stor verdi. Resultatet blir en gjeng engstelige mennesker som blindt følger flokken. Mange studenter er, etter mitt syn, usunt opptatte av hva som blir sagt, hvem som sa det og hvor mye vekt man skal gi det, alt etter personens «status» (var vedkommende «bare» en student, eller var det selveste kurslederen?). Auditorium 1 er til tider som et vepsebol, alle mann til tastaturet, for gud forby at man skulle gå glipp av et eneste ord. Jeg har hørt kursledere nærmest be forsamlingen om å slutte og skrive og heller lytte til de velvalgte avsluttende ordene de vil at vi skal få med oss. Så programmerte er vi altså til å helt ukritisk ta til oss alt som blir sagt, uten filter.

Jusspust treffer derfor svært godt som kampanje, nettopp på grunn av hvordan den er utformet. Dyktige jurister forteller oss at vi må roe ned, at det kommer til å gå bra uansett. Hvorfor kan vi bare tro på dette glade budskap når det blir fortalt til oss av autoriteter, tredd nedover hodet på oss som en sekk? Hvorfor kan vi ikke tenke disse tankene selv? Dersom vi studenter bare innretter oss etter det som blir fortalt og formidlet, heller enn å stoppe opp for å tenke selv og lytte til stemmen innenfra, lurer jeg på hvor lidenskapen og kjærligheten til faget skal oppstå fra.

Vi som studerer juss skal inn i respekterte stillinger, vi skal få makt og penger mellom hendene. Da holder det ikke å blindt la seg lede av det flokken gjør, og det andre forteller. Du skal foreta verdivurderinger en gang, avveie interesser mot hverandre, ta avgjørelser som preger liv. Da må du ha en moralsk kjerne. Du skal skinne gjennom som menneske i jobben du gjør som jurist. Verden brenner, og mer enn noen gang trengs de riktige hodene og hjertene på de rette stedene for å ta de vanskelige beslutningene. Så skru på hodet ditt, skru på hjertet. Du er ingen maskin – og det er din største styrke. Sitter du passiv og skriver ned det alle sier uten å tenke selv, kopierer kunnskap i blinde, og aldri tør noe annet i frykt for å stryke, da er det ingenting som skiller deg og en skrivemaskin.

Ikke vær en skrivemaskin. Vær en god og raus versjon av deg selv. Og aldri glem at det er vi som skaper miljøet på Dragefjellet, meg og deg, og ingen kampanje er viktigere enn den innsatsen vi studenter legger ned for å lage en god hverdag for hverandre. Dersom vi skal ta ned det trykket som til tider ligger i gangene på fakultetet, må vi først anerkjenne at alle har et ansvar for at de andre rundt oss skal ha det bra. Så hils og smil til de rundt deg. Dragefjellet er på det jevne et godt sted å være for de aller fleste. Men man skal ikke se bort fra at det kan oppstå et spesielt trykk her ute, som vi alle må prøve å utjevne med væremåten vår.

Og her kommer det jeg bryr meg mest om: Vi trenger ingen kampanje hvis vi bare møter hverandre med raushet og respekt. Karakterfokuset vil jevnes med jorden viss vi alle behandler hverandre godt. Opp fra asken vil noe nytt reise seg: Ny oksygen, frisk luft å puste fritt i. Et studiemiljø der fokuset er å lære, jobbe hardt og å ha det godt. Ikke fordi noen har sagt at det er riktig, men fordi det er det du ønsker selv.

 

 

Anmeldelse av Jusrevyen 2017 – #KRISE

Skrevet av: Julia Victoria Gerhardsen og Ingrid Schultz-Haudt
Foto: Jusrevyen

Vi tusler nedover trappene ved Det juridiske fakultet og blir møtt av ballonger og en haug med mennesker. Lydnivået er lystig og høyt, og det serveres fristende sushi og cava. Flere har pyntet seg, og det går rykter om at advokater fra Wikborg Rein har reservert første rad. Det er ikke tvil, vi er på premieren av årets jusrevy – #KRISE.

Vi kjenner oss alle igjen i at hverdagen består av små, store og irriterende kriser – som vi ikke helt vet hvordan vi skal håndtere- eller hvorfor de skjer med akkurat oss. Hvor mange hverdagskriser finnes det egentlig? Vel, jusrevyen tar de fleste på kornet. Hvis du klarer å sitte i salen uten å kjenne deg igjen i noen av krisene, da har du et liv vi alle ønsker.

Ingen av oss har tidligere sett jusrevyen. Vi hadde derfor ikke de største forventningene. Som Studvest skrev så tydelig i sin anmeldelse: Hvor morsomme kan egentlig jusstudenter være? Vel, svaret er klinkende klart: Jusstudenter er SPIK SPENNA morsomme!

jusrevy1

ffff
Første akt

Tre gutter og tre jenter kommer på scenen, spotlighten er fantastisk og sminken er on point. De synger og danser, og bandet oser av selvsikkerhet. Publikum er entusiastiske allerede to minutter inn i revyen. Vi titter på hverandre og utveksler bekreftende nikk – dette blir bra.

Vi er for øvrig enig med Studvest at #dopingkrise og latterliggjøring av narkomane kunne vært sløyfet. Det var heller ikke dette innslaget de fleste lo mest av. Imidlertid har selv «Torsdagkveld fra Nydalen» noe av det samme preget over sine sketsjer. Stian Karlsen var ikke så ulik Henrik Thodesen da han rullet inn på scenen iført rollerblades og grønn boblejakke, smal i blikket og med hes stemme.

Vi velger likevel ikke å henge oss opp i dette. Hva er vel en revy uten en sketsj som er noe «på kanten»? Fokuset vårt er heller på hvor imponerende skuespillerne er. At noen av disse velger en akademisk utdannelse fremfor en karriere innenfor underholdning, er nesten #krise i seg selv. Vi håper at disse elevene alltid kommer til å bedrive skuespill ved siden av karrieren.

#Ord delings krise blir favoritten i første akt. Mange i salen kjente seg godt igjen da Stian Karlsen tok opp et svært aktuelt tema – nemlig orddelingsfeil. Han vifter med en pekestokk mot Marianne som introduserer seg som “Mari Anne”. Så feil kan man faktisk ta, og sketsjen knekker videre med “orddelingarararararr”. Hvordan vil du skrive “surkål” eller “ananasringer”? Dette blir satt på spissen med tilhørende festlige bilder og kommentarer som “Ring, ring, det er ananas som ringer”. Som læreren med den totalt udefinerbare dialekten sa så fint selv; “det er bedre enn når ananasen biter”.

16388099_1303691223013814_386581968634943152_n

k

Andre akt

De beste krisene ble definitivt spart til slutt. Brølet stod i taket, publikum klappet og trampet i gulvet, krise etter krise. Vår favoritt er og blir #kriseklein med Nikolai Bjerke i spissen.

Se for deg Go’morgen yoghurt-reklamen om den personifiserte sulten. Nikolai Bjerke kommer ut på scenen iført grønn kondomdrakt til ompamusikk, overkroppen godt lent bakover og et fornøyd smil. Han setter seg ned ved siden av en åpenbart bakfull fyr, og utbryter: “det er jag som är Einar Kleinar! Och här kommer jag och kludrar med ditt humör!” Kombinasjonen av situasjonen vi alle kjenner så godt dagen derpå, ispedd det surrealistiske ved at en fyr i grønn kondomdrakt med ølmage påminner deg gårsdagens flauser, satte virkelig kronen på kvelden.

Det er ikke bare vi som favoriserer denne sketsjen. Vi har tatt en prat med Nikolai Bjerke, som synes at #Kriseklein var den morsomste sketsjen i år. “Jeg må jo være litt sleip og velge noe som jeg spiller i selv”. Han vektlegger likevel at det var den sketsjen publikum lo mest av, noe som gjorde det ekstra gøy for han å stå på scenen. “Det var gøy å slippe seg helt løs og gi maksimalt av energi på scenen”, sier han videre.

Spesielt imponert blir vi når det viser seg at Nikolai har skrevet hele sketsjen selv. “Jeg og vennene mine sier ofte at vi har besøk av Einar Kleinar når vi er bakfulle. Han er kleinhetens svar på Ole Lukkeøyet”. En dag han selv var bakfull nevnte han det til en kollega i revyen, som oppfordret han til å skrive sketsjen. Noe han gjorde med stil.

Hakk i hel kommer #Politiskkrise. Der de skal finne det grønne skifte. Denne sketsjen er bygget på eventyret Den syvende far i huset og vi følger dermed Espen Askeladd som prøver å finne det grønne skifte i den politiske labyrinten han møter i Stortinget. Espen Askeladd er imponerende spilt av Stian Karlsen med tilhørende Ivo Caprino-dukke tendenser. Denne ferden tar oss med på møter med Erna-trollet, en skremmende, røykfylt Siv Jensen og Knut Arild Hareide i et horn på veggen som den syvende far i huset. Thomas Wiersholm leder oss og skuespillerne gjennom det hele med klassisk fortellerstemme.

 

16388086_1305957026120567_7420896928389597310_n


Jusrevyen sett fra scenen

At Nikolai Bjerke ikke har erfaring med revy, er noe vi nesten ikke vil tro på. Han er ærlig og sier at han egentlig ikke turte å gå på audition ettersom han var usikker på egne ferdigheter. Likevel våget han å ta utfordringen, fordi han ville søke nye opplevelser. “Jeg trodde ikke at jeg skulle komme med som skuespiller, så jeg fokuserte på å ha det gøy og levere en bra audition i første omgang”.

I dag er han glad for at han tok utfordringen. “Jeg har møtt så mange fantastiske mennesker som står på og gir av seg selv. Slikt smitter, og gir masse positivt til meg”. Han legger ikke skjul på at revyen har vært slitsom, krevende og frustrerende – men vektlegger at det har vært både morsomt og magisk. “Jeg føler meg veldig privilegert som har fått muligheten til å være med på jusrevyen. Det er så gøy at det absolutt er verdt det, selv om livet har stått på vent i to uker.”

 

16507981_1306995972683339_4428833190264409096_n


Kreativitet på høyt nivå

Revyen balanserte kyndig mellom tunge og lette temaer. Både rus, amerikansk politikk og klimakriser ble blandet sammen med lettere kriser som eksamensangst, ølsalg og dagen derpå. Det som imponerer oss mest var innlevelsen og hvor samkjørte skuespillerne var. Alt var lett som en lek.

Vi ble også blåst av banen av mengden talent som skjulte seg blant koristene og bandet. Dette viste seg særlig i andre akt der sangerne fikk vist seg ordentlig godt frem med egen popmedley. Jentene i koret loset oss gjennom flere krevende popballader og viste oss at det ikke fantes tvil om det skyhøye nivået på scenen denne kvelden. Men også skuespillerne imponerte som sangere i den musikalske delen av revyen, og her skilte spesielt jentene seg ut.

Avslutningsvis fikk alle medhjelpere og skuespillere utdelt blomster, til stående applaus. At en av revysjefene, Nanna Vikjord, var så imponert at hun utbrøt «det er som barnet mitt er født – og jeg er så stolt av dere», var mildt sagt.

At våre jusstudenter er så utrolig kreative, er helt fantastisk. Hadde Studvest tatt seg et glass Cava og slappet litt av, istedenfor å kritisere jusstudenter som sådan, så hadde kanskje også han sett nettopp dette.