Dragefjellets voktere

Skrevet av: Henriette Havnå

 

 

I skrivende stund er det ikke lenge siden sesong to av dokumentarserien «Planet Earth» premierte. Konseptet er like enkelt som det er genialt: Levende bilder av de vakreste kriker og kroker kloden vår har å by på, akkompagnert av den silkemyke stemmen til Sir David Attenborough. Programmet gir et unikt innblikk i et vidt spekter av ulike økosystem, der alt i fra polene til regnskogene til ørkenene har blitt presentert. Likevel er det ett økosystem som ikke har blitt dokumentert; et nærmest mytisk sted der bare de aller heldigste blant oss har satt sine føtter.

Dragefjellet glimrer med sitt fravær.

Attenborough har enda til gode å snike seg rundt på Dragefjellet og observere jusstudentene i sitt rette element. Omgitt av stillaser, kaffekopper og avsindig mange trapper bedriver disse svært lite kamerasky skapningene sine rutinemessige, akademiske aktiviteter, hver eneste dag, helst helt uforstyrret. Det er på høy tid å finne frem safarihatten og kikkerten, gjemme seg i lovboksen og ta et dypdykk i hvilket atferdsmønster som er fremtredende for den jevne jusstudent.

Det første man kan observere er at jusstudentene er avanserte flokkdyr, og flokkdyr ligner gjerne veldig på hverandre. Flokkdyr ligner faktisk som regel så mye på hverandre at det ikke er noen tvil om at de er i samme flokk. Dette kan absolutt sies å være tilfellet for jusstudenter, og det er derfor lett å skille ut de som ikke hører hjemme på jussen. Både frekvens og intensitet på forekomst av slengbukser, Kånken og runde briller er betydelig lavere på de andre fakultetene. Man ser for eksempel at psykologistudentene som har forelesninger på Dragefjellet for tiden så definitivt bare er på besøk her. I det sekundet forelesningen er ferdig beiner de avgårde mot eget territorium mens de kikker livredd rundt seg, fordi de vet at å innta lesesalen her er en farlig affære. Hvorfor er de andre flokkene så skeptiske til stud. jur.?

 

Det er ikke bare når vi får besøk at vi blir sett rart på. Da jeg — studiosa juris — forvillet meg inn på Det Akademiske Kvarter for å ta en øl før ferden gikk hjemover en sen fredagskveld, ble jeg sittende ved et bord med en bøling studenter av ymse slag. Stemningen var god helt til jeg ble spurt om hva jeg studerte. «Ehm, juss.»

 

Note to self: Ikke si sånt. Finn opp en falsk identitet neste gang.

 

Etter at jussbomben smalt, Satans mor var glemt og Satans bror var et faktum, bredte det seg en sur eim av svovel ut fra Kvarteret og la seg over hele kvartalet. Det var på tide å vende snuten hjemover, det forstod til og med jeg. Er vi virkelig så ille?

 

Mange mener nemlig mye om jusstudenter. Stereotypiene går ut på at vi er arrogante jævler med dyre klær som har råd til å spise avokado til frokost, lunsj og middag .Det kan stemme at en del jusstudenter drar på lesesalen bare for å vise ansikt, at de er bedre kledd enn røkla og over gjennomsnittlig glade i importert, overpriset steinfrukt som alltid må fotodokumenteres. Likevel er ikke alle sånn, og dessverre er det mange som holder seg til å tro på disse fordommene i stedet for å diskutere situasjonen med en jusstudent over en asjett rugsprø.

 

Én ting vi absolutt tar selvkritikk for er at vi tar oss godt til rette. Jeg hadde ikke mange ukene med jussutdanning på baken Da jeg fant ut at det var En god idé å invadere HF etter å ha kommet til fulle lesesaler på Dragefjellet. Den idéen har absolutt noen andre hatt før meg. I tillegg var jeg dum nok til å veive med det svarte tøynettet der det så eksplisitt står hvor jeg hører til. Jeg ble nok en gang gjenstand for beskuelse, men det var ikke et like ille tilfelle som når noen mister en penn i gulvet på lesesalen på jussen. Blikkene fra de andre skuffer aldri; de kunne skremt fanden på flatmark og opp samtlige trappetrinn før Lovstafett-folket rekker å si «melkesyre».

 

Illustrasjon: Morten Borge

 

Etter å ha lusket rundt i dette uutforskede territoriet vårt en hel dag ville Attenborough sannsynligvis konkludert med at studiosus og studiosa juris er smertelig klare over ryktet sitt, men at de heller ikke har tenkt til å gjøre noe med det. Jusstudenter og drager har kanskje det til felles, at de registrerer hvordan folk først er nysgjerrige, men for så å legge beina på nakken om de kommer for nær. Jeg tror både de fleste jusstudenter og drager egentlig synes at dette er helt greit. Hvor sant dette er, er selvfølgelig åpent for debatt, slik som alt annet. Jeg tror likevel at selv i en alder av nitti ville nok Attenborough også lagt beina på nakken for å slippe unna flokkdyret stud. jur. — Dragefjellets voktere.

 

 

Culpas julekonsert – et lys i mørket

Tekst: Eivind Eriksrud

Foto: Bjørn Eivind Strømman

 

Når novembermørket har kommet for fullt og eksamensnervene er rundt hjørnet, er Culpa et lys i mørket. Tradisjonen tro skaper Culpa en flott førjulsstemning med harmoni og klang som får en til å glemme alt annet. 

I de koselige omgivelser som St. Jakob kirken har å tilby, står scenen tom. Det er stillhet i lokalet, men plutselig hører publikum klokkeklare toner. Den naturlige akustikken bærer hver enkel tone gjennom kirken og frysninger går nedover ryggen. Fra mørket og gjennom salen kommer Culpa syngende og trer opp på scenen. Culpa er nå der de trives best, i lyset med en sal full av forventningsfulle mennesker foran seg. Med entusiasme og høy energi åpner Culpa med sin egen signaturlåt, «Culpasangen», og leder av Culpa, Mari Smith-Gahrsen, ønsker alle velkommen. Stemningen er nå satt, og dirigent Audun Hildre tar over. Konserten er i gang.

 

unspecified

Culpa har plassert basstemmene i sentrum. Det er et fåtall menn med i Culpa, men takket være strategisk plassering av de øvrige stemmene, høres deres røst godt. Dirigenten må hedres for sin plassering av de ulike stemmene, som tillater bassene å tilføye en god dybde som gir koret et vidt spenn og fremmer hver enkelt sang sitt toneregister. I fremføringen av «Never gone give you up» viser koret stolt frem sine basser som leder an iført shades og en stor dose sjarm. Et morsomt preg på en sang som har mye stemning.

Det teatralske er ikke bare ilagt bassene ved fremføring. Gjennomgående i konserten får vi innslag av julesketsjer, noen basert på kjente historier, og andre om det mer hverdagslige rundt julen. Til felles har de en god dose humor og en klype juss, som får publikum til å le og hygge seg. Julesketsjene gir konserten en avslappet vri og minner publikum på at det ikke er grunn til å stresse i julen.

unspecified

Foto: Bjørn Eivind Strømman

Selv om temaet for konserten handler om julen, har Culpa fremføringer av flere sanger som ikke er av det tradisjonelle. Dette blir godt tatt imot, og passer for den delen av publikum som ikke er fanget av julens magi allerede i november. Det blir bant annet fremført en forfriskende versjon av «Riv i hjertet» og sangen «Crazy», som var oversatt til nynorsk av dirigent Audun.

Selv om Culpa i utgangspunkt fremfører a capella, viste koret at de har skjulte talenter. Med melodi på piano og en sterk duett, ble framføring av «Låst» et eksempel på hvilket musikalsk og vokalt talent Culpa har. Personlig ble denne fremførelsen en klar favoritt i forhold til No. 4 sin originale versjon, og det oppfordres til at denne fremførelsen gjentas. Koret skal også berømmes for fremføringen av «Det lyser i stille grender» som ble ledet an av Helene Nevstad. En sterk vokal prestasjon av førstesopranen som virkelig klarer å treffe de høye tonene.

Til slutt nevnes styret i Culpa, et styre som virkelig tar på seg lederrollene. På slutten av konserten trer de fem i styret frem på scenen. Her fremfører de en versjon av «Kling no klokka» som viser at Culpa behersker toneskalaen og ikke er redde for å vise frem sitt sterke toneregister. En mektig fremføring som avslutningsvis følges opp av den mest tradisjonelle julesangen: «Deilig er jorden». Publikum blir invitert med av dirigenten på tredje vers og julen blir sunget inn med allsang ledet av Culpa. Det er ingen tvil – nok en gang har Culpa skapt julestemning. 

unspecified

Foto: Bjørn Eivind Strømman

 

To studenter fra Det juridiske fakultet i Bergen har kommet med i Talentjakten!

Injuria vil gratulere Benjamin Jacobsen Hamnes og Vetle Seljestad for å ha blitt plukket ut i Talentjakten 2016.

 

Både Benjamin Jacobsen og Vetle Seljestad har vært gjennom en lang og omfattende søknadsprosess, før de til slutt ble valgt ut som to av de seksten heldige vinnerne av Talentjakten. Begge har skrevet til Injuria, hvor de forteller om hvorfor de valgte å melde seg på Talentjakten, søknadsprosessen og veien videre.

 

Benjamin forteller at Talentjakten er et nettverk som har som formål å fremme og utfordre Norges mest attraktive studenter. Det er studentene med et ekstra engasjement, driv og skaperkraft som blir plukket ut. Videre forteller han at han valgte å søke på Talentjakten for å utfordre seg selv, i tillegg til at han ser på Talentjakten som en positiv mulighet til å få eksponering mot ulike arbeidsgivere.

 

Vinnerne forteller at seleksjonsprosessen for å komme med i Talentjakten gikk gjennom flere runder. De måtte først skrive og sende inn et motivasjonsbrev, sammenholdt med karakterer og CV. Da den første runden var ferdig, ble 40 stykker plukket ut videre, og i den neste runden måtte søkerne sende inn en video på 1 minutt for å overbevise om hvorfor de fortjente en plass i Talentjakten. Etter dette ble 30 stykker tatt med videre til den neste runden, hvor man måtte gjennomgå et avsluttende intervju og skrive et utkast til et blogginnlegg som skal ut på nettsiden til Talentjakten.

 

Benjamin skriver at han opplevde søknadsprosessen som utfordrende, og at prosessen fikk ham til å gå langt ut av komfortsonen. Det var særlig det å lage videoen, og til enhver tid måtte overbevise og formidle hvorfor han skilte seg ut fra de andre søkerne, han opplevde som en utfordring. Han presiserer likevel at søknadsprosessen samlet sett har vært en god erfaring, og at han har lært mye om egen formidlingsevne på veien.

 

Vetle forteller at vinnerne blir en del av Talentjakten-nettverket, og får blant annet blogge på Talentjakten sine nettsider. I tillegg er tanken å gi vinnerne kurs og kompetanse som er etterspurt i næringslivet.

 

Vinnerne av Talentjakten skal blogge regelmessig på Talentjakten sine nettsider, rundt to ganger i måneden. Her får de relativt frie tøyler, og de får anledning til å skrive om seg selv, sitt fagområde, samfunnstemaer som engasjerer dem og mye annet. Det planlegges også en samling med vinnerne og de ansvarlige bak Talentjakten, for å bygge relasjoner, utveksle ideer og lære nye ting.

 

Det er heller ikke første gang Benjamin og Vetle har samarbeidet sammen om et prosjekt. I oktober deltok de på samme lag på EY sin Young Tax Professional of the Year-konkurranse i Oslo, og de konkurrerte sammen mot et lag fra UiO. Vetle endte opp med 1. plass, og Benjamin med en 2. plass. Vetle skal derfor representere EY Norge i den internasjonale finalen i Amsterdam i november.

 

15060417_10154697901749154_1951020418_o

Vetle (med blomsterbukett til venstre for plakaten) og Benjamin (med blomsterbukett til høyre for plakaten) i forbindelse med EY sin Young Tax Professional of the Year konkurranse i Oslo.

 

Vetle og Benjamin virker både glade for å ha kommet med i Talentjakten, men også spente på fra fremtiden vil bringe. I følge Benjamin er Talentjakten en unik mulighet til å møte likesinnede og motiverte studenter i andre fagmiljøer, som etter hvert kan være potensielle kolleger, samarbeidspartnere og venner. Han anbefaler alle som er interesserte i å søke neste år.

 

De som vil følge Vetle og Benjamin videre i Talentjakten kan lese blogginnleggene de kommer til å legge ut på www.talentblogg.no. Injuria vil igjen gratulere Benjamin og Vetle med å ha kommet med i Talentjakten og ønsker dere lykke til videre!